Å SITTE HJEMME OG VÆRE BEKYMRET

Det er rart med det hvor fort årene bare går – nå sitter jeg her med en tredje klassing og Ane som er i sitt tredje barnehageår. Det jeg kan fortelle er at begge barna mine begynte i barnehagen da de var 9 måneder gamle, og da stiller folk spørsmålet om hvorfor så tidlig? Det er et et spørsmål jeg lar være privat, for jeg trenger absolutt ikke å fortelle om alt. Nå sitter jeg igjen med litt ekstra erfaring etter at Ane begynte i barnehagen for aller første gang, og vet med trygghet at dette kommer til å bli både et fint barnehage år for henne og et fint skoleår for Amalie.

Jeg vet at mine år som mamma har gitt meg erfaringer rikere og ting som jeg har opplevd er situasjoner jeg er tryggere på nå enn da jeg ble mamma for første gang. Man lagrer alt som man har opplevd som mamma, uten helt å tenke på det før man blir mamma på nytt igjen. Jeg bærer med meg gode kunnskaper og erfaringer videre, for det er ikke bare noe som forsvinner, det sitter igjen fra første gang.

Uansett hva det er så blir det med oss videre og følger den samme veien. De neste dagene kommer til å bli dager med mange nye følelser og nye rutiner skal settes inn. Ane skal i barnehage og Amalie skal til skolen og tankene om hvordan de neste dagene eller ukene blir er veldig jevnt men ulikt for barna mine. Ane er mer sårbar siden hun er så liten og Amalie mestrer mer siden hun er så stor. For Ane er det litt nytt og være på ny avdeling, tankene mine er mer på trivsel hos henne. Jeg vet hun har det bra og at hun får i seg nok søvn, mat og lek. Hos Amalie er tankene mer på at hun trives og leker seg og har det bra på skolen.

Mellom barna er det 6 år, det er en stor aldersforskjell og da er det også umulig å være bekymret når det kommer til de samme tingene når det gjelder barna. Det med Ane har jeg vært igjennom med Amalie, men på en litt annerledes måte. Jeg sitter med en trygghet om at Amalie kan mestre det meste, hun kan utrykke sine tanker og følelser til oss voksne og det samme kan også Ane gjøre til de i barnehagen og hjemme.

Jeg er ikke den som liker å være borte fra barna mine, det er ikke noe jeg trives med – men innimellom så gjør det godt for oss foreldre og barna og være noen timer borte fra hverandre. Som for eksempel når jeg leverer Ane i barnehagen, så syns hun det er skummelt og trist når jeg drar fra henne – siden alt er så nytt. Men utover dagen så smiler hun og har det bra, og da gir det meg litt mindre bekymring også. Barna har lov til og gråte og utrykke sine følelser, det er helt i orden bare man ikke gråter hele dagen. Så lenge barna er fornøyde og glade, da har jeg ikke noen grunn til å sitte hjemme og være bekymret. Jeg vet at dette kommer til bli bedre for hver dag som går for både Ane og Amalie – for innerst inne så gleder de seg kjempe masse til morgendagen. Det er bare jeg som må ha litt mere tro på meg selv.

Advertisements

5 thoughts on “Å SITTE HJEMME OG VÆRE BEKYMRET

    1. Hva vet du om mitt privat liv? For all del kan det hende jeg har en jobb, trenger ikke å brette ut alt om privat livet mitt som andre bloggere gjør. Noe privat holdes privat.

      1. Etter som du selv skriver: “å sitte hjemme og være bekymret. “, så går jeg ut fra at du er hjemmeværende ja.

Leave a Reply